Covered - not discovered.

You opened my heart to what can be,

you told me about your liberty,

though it seemed like you could never be free.

Then again, what always is left to see,

are what can grow inside you of liberty,

 even though it is never given to thee.

KOM -

Kom ut av samfunnsburene - vær Guds kjærlighet i menneskene - nær Guds kjærlighet i menneskene -gå veien til Gud, med Gud.

Alle mennesker sitter i samfunnets bur i våre dager, merket med samfunnets merkelapper for hva innholdet er. Men, er det det? Og den vold som går utover andre, er den ikke målrettet feil, målet var vel å bli fri, komme ut i friheten fra buret og leve fritt, ikke å rette voldens kraft mot blinde mål, eller de som man kan trøkke ned for å komme seg oppå dem og stå høyere enn dem og andre, men fortsatt i buret. Det er samfunnet som frykter oss, det er derfor de setter oss i bur. Gud sa, : «jeg vil at menneskene skal ha fri vilje». Er det da seg selv de setter i bur eller er det de andre, nei, det er alle, helt imot Guds vilje. Jeg ønsker meg min frie vilje, den som er gitt til meg av Gud!

Jeg skal ikke gjøre det mer.

Se på deg, og elske alt jeg ser.

Det blir ikke fler, stunder som det.

Da himmelen var så nær meg, at den var alt jeg kunne se.

Den smilte til og med. Ertet meg. Elsket meg.

Følte jeg.

Skyen på den himmelen, var det meg? Jeg, som elsket himmelen,

danset av kjærlighet for den.

Jeg, som oppløste meg i tårer, presset frem,

av kjærligheten til den.

Det må ha vært meg, som skyen var.

Nå, er himmelen klar.

Skyen nådde sitt hav,

av tårene den av kjærlighet gav.

Om solen vil det, kommer jeg igjen opp til deg en dag,

men da er jeg en samling av et annet slag.

*************

I følge med.

Deg, som jeg ønsket å se.

På mystisk vis,

kom det en morgenbris,

og gav meg det,

deg, som jeg ønsket å se,

du, som kom som fra himmelen ned,

og alltid tilstede gav meg fred,

selv i det helvete, hvorved,

alt godt var et annet sted.

Jeg elsket deg,

alle andre forvant fra meg,

når du mer og mer ble den følelsen, av kjærligheten,

som dekket lengselen, som hadde smertet i meg siden evigheten,

fødte meg til verden,

hvor jeg hadde gått i ensomhet på ferden,

inntil du, inntil du, ble varmen for alt,

som før var kaldt,

omkring meg,

alt, var kun deg.

*************

***********

Min sjel,

det er bare Gud som kan bære den,

men, jeg bærer også jeg, sjelen til min venn,

for, jeg klarer ikke å legge fra meg kjærligheten jeg fikk fra den,

 så jeg vil bære den med meg, helt frem.

***********

Livet er ikke en linje, det er en lasso, som holder deg fast, inntil du, har slitt ut hver trevl i den,

for å vinne den friheten, du trodde lå i linjen.

************

Det er om høsten at knoppene settes,

næres for senere å skulle gjenoppvekkes,

så, gjemmes de, dekkes av snø og is,

hvis regjeringstid, også har sin pris,

men, når vår og sommer,

med varme kommer,

på mystisk vis åpnes og vokser frem, all skjønnheten som var lagret i dem,

Hvor kom den fra? Varmen, var det iallfall, som drev den frem.

************

Det er stort, å innrømme for seg selv,

at, det kommer en kveld,

plutselig, når mørket hugger til,

tar det det vil,

som fra en plutselig skygge, også er det mye verre, fordi,

den passerer ikke, forbi,

vissheten om,

dette mørket kom,

brått for å bli,

for alltid.

*************

Ser du land i sikte,

så seil forbi det, Benedikte.

Du skal ikke søke havn,

alt der er deg ikke til gavn,

Du skal ikke la deg slepe, eller selv ta noen på slep, for, som du vet,

du er ikke lenger på let.

************

Jeg vil ha den,

som ser at jeg er vakker, selv om høsten,

selv når den har nådd sitt mål,

gir seg til tål,

og er der likevel,

med kjærligheten fra seg selv,

helt inn i vår aller siste kveld,

før reisen går videre, til,

vi når dit vi vil,

hvor vi alltid deretter, vil,

høre sammen og høre til!

************

Livet er ikke et stoppested.

Det er det vi alle strever med.

Du vet, vi må leve med det vi fant, vi kan ikke holde det fast,

men det som er ekte gir det for alltid god og riktig ballast.

Som om det likevel er gitt,

for å alltid være mitt.

************

Man skal elske sin bror,

og på det vi tror,

Abel gjorde nok også det,

men rakk vel knapt å se,

at det helt ufortjent var,

før Kain slo ham brutalt ihjel og viste misunnelsen og hatet han bar.

Ble det lettere etter det?

fikk da Kain sitt sinns fred som var til å leve med?

Er det slik? For den som myrder,

for å lette sitt eget sinns byrder,

vil da aldri få overta følelsen av kjærligheta han selv slo ihjel,

likevel er det som oftest slik det skjer,

at den som føler det onde og derav ikke nøler,

går videre i livet, og etterlater som død den som for ham godt føler,

Hva spøker i en sådann hjerne?

Har han i det hele tatt noe godt i sin kjerne?

Hvordan uten ondskap ondskapen fjerne?

Det spørsmålet skulle vel mange ha svar på, så gjerne!

************

Lev vel?

Menneskene de gir seg ikke de vel,

førenn de har skapt seg selv,

Ja, det er slik det kommer til å bli,

med bruken av genteknologi,

at vi får menneskene skapt av seg selv,

designet som deres egen modell.

************

Fibromyalgidrikken.

Skummet melk er et fy,

verre næringsmiddel en spy,

som de tjener altfor mye på,

og helt unaturlig å fra kua få.

Den gir deg kun fibromyalgi,

når du tror du velger lavkalori,

er det sånn kroppen blir,

istedenfor sterk og viril.

Ingen blir frisk og sunn,

av å innta dette i sin munn,

Skal du drikke melk så velg den hele,

la tankene glemme å ved skummetmelk dvele,

velg den med kuas naturlige fettproduksjon,

da får du en helt annen, og mye bedre kroppsfunksjon!

**********

 SE PÅ MEG

      med

KJÆRLIGHET.                

Kjærlighet er vel og bra,

men man må passe på, hvor den kommer fra,

Så at man alltid kan vite, selv om det blir natt,

at den er der fortsatt!

Jeg ville vekke deg, stryke deg over ryggen, legge meg inntil deg,

men du var ikke der - .

Jeg ønsket å høre deg si litt stille, at det var også det du ville,

men du var ikke der -.

Jeg følte at, kjærligheten ville lyse om oss, selv om det var natt, mørkt og svart,

men du var ikke der -.

Jeg var ikke den som kunne få deg til å holde meg. Jeg var ikke den som kunne få deg til å bli her. Jeg var ikke den som kunne få deg så nær.

Du er ikke her.

Himmelen, den er nær, der du er.

Så vondt, at det bare er natten som er her.

*****************

Men, du har vel ingen kontakt med ham? Det har jeg.

Det er han som ikke har kontakt med meg!

For hadde han hatt det, så ville han ha sett,

nå, derimot, til det har han ikke vett!

Sett. At jeg, har massevis av kjærlighet i meg,

at jeg ikke er til for kun å være et av ham, utpekt objekt, for seg,

Vurdert, for å brukes, til oppgaver han vil gi,

istedenfor å av kjærlighet få kontakt og likevel leve fri.

Jeg har for alltid så kontakt,

med min kjærlighetspakt,

at det alltid for ham vil være i meg en ulåst dør,

som jeg hadde håpet om å ha også i ham, før,

Jeg ville prøvd å huske på å banke på, men,

jeg tror at han med et sukk, stengte den.

***********

********

Det er stille rundt den hvite syrinbusk,

ingen søt stemme som synger uten rusk,

om den kjærlighet som var større enn alt,

bak den låste døren som de igjen smalt,

som ville over livet ditt alt bestemme,

men, ei visste, at kjærligheten ikke lar seg skremme,

ikke lar seg temme, aldri blir drept eller glemt,

selv om din kropp nå har blitt i jorden gjemt,

svever kjærligheten fortsatt rundt, som fra himmelen fortsatt sendt,

for de som vil motta den og aldri setter den på vent.

Og kanskje vil noen fortsatt høre deg synge, og derfor kanskje til og med,

ta seg turen ned,

til der du hviler nå, under din hvite syrinbusk,

om noen da vil se deg som mere enn et rusk.

***********

Den som myrder av overlagt hat, myrder det han selv ikke har,

kjærligheten, og dens respekt, det var.

Det er vel det han ønsker, å ødelegge det han ikke eier,

og se det som en seier.

Da har iallfall ikke den han myrder, den heller, tror han,

Han vet ikke, at, kjærligheten, den er sann, og at den ikke myrdes kan.

Selv om han myrdet dens mann, er det morderen som sitter tilbake, og dør,

av den ugjerning han gjør.

Gud, vil ikke gi ham fred,

som er til noengang å leve med.

Den som dreper av kjærlighet, kan se inn i øynene på den han dreper og selv da i samme stund,

møtes blikkene i kjærlighet, ren og sunn, bygget på dens aller, aller sterkeste grunn,

og ofre, det ingen andre enn dem kan forstå,

kommer av kjærlighet også nå.

Ingen falskner kan påberope seg det,

kun de to sammen, kan vite det, og Gud, som lar det skje i fred.

***********

Nei, det er ikke noe som nå har kommet på,

jeg må bare gråte, jeg må,

over kjærligheten, som etter vår samfunnsviten,

liksom skal gjøres så smal og liten,

eies kun, ikke være fri, til å smyge seg mildt også rundt de,

som du møter kun for en tid,

men likevel bærer med deg for evig og alltid, som din, uten eie,

men likevel, fritt opptil deg å dyrke og formere, som en gren på avveie,

men likevel ikke, fordi den slynget seg nettopp rundt deg, og ble med da du gikk,

dit den et nytt hjem fikk,

uten tanke på, annet en der nå å leve,

med egne røtter, vokse seg videre, og ikke se seg tilbake og noe mere kreve.

Det er noe som skjer, når en sjel på loffen finner et hjem, hos sin neste,

og det vokser røtter som aldri før har fått feste,

som vannes av tårer i takknemmelighet,

og spirer av kjærlighet, vokser i all hemmelighet,

uten innsyn, uten hensyn, til,

annet enn det Gud med det vil.

Å finne noen å høre til,

og, likevel få gå i frihet og fred hvor man selv vil,

uten å måtte eies av annet enn sin tro på Gud og kjærligheten,

tett omsluttet av friheten,

likevel bærende på det i livet som bare er helt,

 når det på to, fra Gud, er delt.

*****************

*****************

Slettes en side av mitt liv, så må det ikke være den som var mitt liv, i frihet og frivillig kjærlighet,

for som du vet,

du er min eneste fruvillige kjærlighet,

Ja, jeg ser det ble stående sånn,

jeg retter det ikke, for kanskje føltes det til og med sånn,

men, det viktige var, det var ingen før, ingen etter kommer,

over vår kjærlighets høst og sommer,

ja, det er riktig, jeg mener det sånn, høsten var først, så ble det sommer,

og nå er det vår, snart igjen sommer!

*************

Å for en nydelig dag!

Jeg burde være der ute og nyte den, men, jeg er iallfall føler jeg, i lag,

med min aller beste og elskede venn,

hva var det nå han het igjen?

Neida, jeg husker da det, det navnet han meg sa han het, og som er det vakreste navnet jeg vet,

bortsett fra, det han egentlig heter, som er kjærlighet.

Og, glemmer jeg alt, selv navnet kjærlighet, det er en følelse, den største av alle,

jeg vil kjenne den, selv om alle ordene fra den skulle dø og falle,

for evig og alltid, så lenge jeg kan føle, og derved ennå lever,

og senere også, når døden meg krever, fra kjærlighet og inn i kjærlighet jeg svever.

**************

****************

Hvor er du min venn?

Er du oppe, i min toppmast, og speider utover havet?

Eller er du ute og seiler din egen regatta?

************

Mine ord, kom fra deg.

Din ordløse kjærlighet, som var livet for meg.

Den var mye bedre enn alle mine ord,

men, slik er det din kjærlighet i meg gror.

Kjærligheten som du gav, ligger der inne, og gror og gror,

spirer, kanskje mye mere enn du tror.

Så vakkert å ha en kjærlighet så god,

og, om spirene visner, slutter å gro,

den vil ikke dø, den grunnen du la,

dengang du bare sa ja.

**************

**************

Jeg elsker deg.

Det er du, hva du føler, det du har, jeg dras imot, som en som søker seg et hjem, hvor det alltid er godt å komme inn, inn til varmen din.

*************

Men, da du fulgte meg ut, siste gang, uten ord, et ordløst reisefølge fra en kort, liten klem, da du sto som et monument og så etter meg da jeg dro, et monument av kjærlighet, for meg, selv om det sto som skrevet over hele det fra deg, slutt.

*************

Men, vi såes igjen, likevel,

ja, gjorde det seg slik av kjærligheten, selv?

Og jeg ventet hver dag, i vissheten om,

en dag vil han være her, og dagen den kom,

Forsto du da,

hva jeg sa?

Jeg sa, nei, det går ikke an! Jeg sa det, om og om igjen.

Men, du sa ingenting. Forsto du ikke resten, min elskede venn?

Jeg ville jo si, resten, som jeg ønsket at du ville ha sagt,

om det hadde din interesse vakt,

fullt og helt ville jeg ha sagt, nei, det går ikke an, å være så glad!

Ja?

Sånn er det, for meg,

når jeg ser deg,

den følelsen, den er så utrolig glad,

at det går liksom ikke an, å være så glad, som jeg alltid er da.

************

Fri er troen på det gode i kjærlighetens gave.

En benk som venter på noen.

Oss?

Så kan vi stunde sammen mot evigheten...

Som vi alltid gjør...

Sammen...

Du. Min elskede. Og jeg. Din elskede.

Så godt.

Slike stunder som vi har.

Ute.

Med alt uten rekkeviddebegrensninger rundt oss. Alt bare fortsetter og fortsetter, ut i den store, vide verden, fra der vi to små menneskene sitter og stunder mot evigheten sammen. Sammen. Så godt å være sammen! Og se på hverandre med kjærlighet. Elske alt ved hverandre, fra utsiden og langt inni hjertene våre. Sammen. I tiden som stadig tikker og går videre med oss, mot oss. For den gjør jo det. Til gitt tidspunkt har den gått, slik at vi også må gå, hver til vårt. Og du duver med meg i mitt minne, hvor du bor så varmt og godt, og gjør meg så inderlig godt hele tiden, min elskede venn.

I came to your station, and I never wanted to leave, ‘cause while I stood there watching, it became my life. Can you give me this place and space to let me grow beside you, like a flower in blossom for the first time this year, like I have reached my time to blossom, like I’ve reached that time to peak.

Force is it that brought us together and drove us apart, I would not have stayed long enough to become yours, if not for force, so why stay at all? Grown used to your company, I bearly remembered the love I had before, when your eyes caught mine with love... Laying there straight on to the grass on the ground, looking up at the sky and clouds, I thought of my life before, and didn’t seem to care at all, after having met your eyes and everything they told...

My Love, you must know, I can’t, no I can’t, tell you no more than Love given from above, ‘cause what life has made me see, I cannot tell that to you, and never my soul can express what you do....when just loving to live as we do. You made my dreams, I made them come true, when I decided to stay and never leave you...our Love came true.

Hver dag fødes vi på ny, ved morgengry,

og med beina på jorda, starter vi opp karusellen på ny.

Det er langt å gå, ut i verden, for våre små grå,

men, vi holder på, og holder på,

for innen vi skal dø igjen, må vi ha funnet iallfall en venn.

Og vennen vi elsker aller mest, er den som skapte vår sjel,

og vil ta imot den igjen og gjøre den hel.

Uansett hvor mange flekker den har fått,

vil Gud ikke la oss bli forbigått.

************

Når våre lys brenner ned,

skal vi la dem fortsette med det?

Eller skal vi tenne på ny og på ny,

og virkelig ta det bry,

og alltid være i lys lue,

og ikke la oss velte av en stor eller liten tue.

Det er så altfor mye og mangt,

som kommer og setter vårt liv i pant,

og i mørke stunder som fant oss titt,

er det ikke lenger så lett å holde tritt.

Men, vi har en venn,

vi har tro på den,

og han er alltid god for den som strever mot kveld,

før det igjen favner oss, lyset fra Gud selv!

************

Jeg kan jo jobbe som en flittig maur jeg, men, hva hjelper det, når jeg blir sabotert og kuppa, og tatt på puppa!

Antoni Gaudi sin «Sagrada Familia» minner meg på hvor sakte og fort alt kan gå.

Og hvor ynkelig lite vi som mennesker kan forstå, når vi bare kun lar ideologiene rå.

Er det SÅ vanskelig det da, og forstå at vi kommer fra skaperkraftens Gud alt og alle,

og at alt kom før oss, slik at vi kan for alltid slutte å sloss,

om å bli den første,

og den største,

etter vår egen lille målestokk som vårt syn alene,

aldri klarer å holde på det rene.

***********

Når staten har tatt all tiden,

og du alltid har jobbet for det som skal komme siden.

Hva da?

Du kom bare aldri ifra.

Ifra for å kunne, annet enn å fore og få barna til å blunde,

opp hver morgen, ingen tid da heller til å stunde,

før «pakkene» skal leveres i barnehagen,

og bilen i revers og til jobben før tiden er slagen.

Tenker du, på minsten og de, som savner mamma, og gjerne skulle hatt litt mere tid med pappa,

eller dreier konsentrasjonen seg om oppgavene der du nå er, så du med det kan slapp’a.

Det er ikke det som er likestillingen, å fungere som det samme helt byttet om, men, å kunne være den man er, også sammen med sitt avkom.

Og når de blir hjemme alene som større,

tenker du på hva som kan skje, og hva de vil tørre?

Staten har tatt oss, det er ingen tvil,

den gir oss aldri så mye som en hvil,

da blir det prikker i journalen, som nå følger deg iallfall fra mammas mage har røpet deg,

og det er tidlig nå det, kan du tenke deg!

Din jevne linje skal gå gjennom livet som samtidsnormalen, ellers dumper du ut og staten klemmer om deg som galen,

før enn du har fått på deg sandalen.

************

Snowy winterroad you don’t do it for me,

no, you cannot set me free.

I must wait until the spring,

to be able to do my thing.

Walk along the dusty road,

so proud,

that’s shined upon by the sun,

and of clouds hailed on as from a gun,

are what I imagine now to get to do,

when winter is through.

Maybe I will even walk by your place,

just to see your face.

And if you should invite me in,

I would gladly not only win,

but give you too something,

and perhaps even sing.

Like this:

Sweet as a kiss,

from the man that I miss,

it is when the ocean flow over my sore feet,

as the sun is setting after walking all day,

living the life THAT brings to me on my way.

And a glance from his eyes,

make me think about ties,

but then, again, I feel the restlessness in my legs,

and even though the feelings lingers on,

I must carry my own weight and, then, allready in my thoughts I’m gone.

I’m on my way,

and I can only pray,

there will be another day,

when I can see him again,

and perhaps even stay, through a night or few,

until the autumnbreeze calls me out too,

to get the last trill from living by my own will,

before king winter shows me his freezing power,

and I will again seek to the warmt with my lover.

**** THE LADY IS A TRAMP!

But, that gives me no cramp,

’Cause she’s a champion too, to give me a Love ment to last,

even when she has moved on, and it’s all in the past.

Jeg ble jaget videre, skulle jeg ha protestert, hvem vet...

Det var så vakkert, akkurat da,

så, hvorfor valgte jeg å gå videre, akkurat da,

Da, da jeg så deg på ditt aller vakreste,

så kunne jeg ikke ta det med,

Jeg sendte det opp igjen, dit det kom ifra, selv om jeg visste at det var akkurat bare da, at jeg kunne ta imot og eie det for alltid.

Men.

Ville jeg ikke heller at det skulle eies for alltid av der det kom ifra?

Ville jeg ikke heller bare følelsen ha?

Enn å stoppe der og kanskje ville da alle få tolke alt på sin måte, istedenfor å bevare det aller, aller vakreste som en gåte.

Jeg vet hvor jeg var.

Jeg ønsket å si det til deg, der, var jeg da.

Da jeg så deg på din aller, aller vakreste måte.

Du kan få vite hvor.

Ditt nedslagsfelt har en sone det og, der hvor du er aller mest konsentrert og vakrest av alt en mann kan være.

Jeg lot det være.

Jeg tok deg ikke som et konsentrat.

Jeg elsker deg,

det er mer enn nok for meg.

Du kan ikke slippe det du har,

når og om samvittigheten gnager til du blir helt rar.

Du meg gav, med din dag og din natt,

et hav av kraftenergi som stryker forbi.

Et uhørlig stormende kav, og så - stille som ingenting,

en triumf av overlevelse som bekles av solens skinn,

ja, du er mitt hav...

Jeg går i din fjære og samler mitt liv.

Du kastet meg dit i din ville storm.

Med alt du etterlot kan jeg leve på deg.

Med deg skal ingenting mangle.

Jeg stryker ut ditt liv i mine maleriske strøk.

Som om det var nå og ikke den gang,

maler jeg deg inn i livet mitt igjen.

«True blue», fra den gangen da du alltid var der.

Ingen oase venter på meg.

Når din flo kommer vil jeg synke med deg.

Ja, du er mitt hav...